SYKDOM, PRØVERØR OG BARN

oliventre

God kveld dere! Det har vært stille her inne noen dager. Jeg har vært syk, helt slått ut. Så jeg har ligget i sengen siden søndag, men det begynte allerede på fredag. På vei til legevakten på søndag gikk tankene bare til at jeg sikkert var gravid utenfor livmoren igjen. Det kjentes slik ut. Magesmerter fra helvete, de minnet meg om de jeg hadde første svangerskap utenfor livmoren. Jeg latet som ingen ting på vei fra Sandefjord til Bærum, vil jo ikke engste noen andre. Kaldsvettet og gråt på toalettet på legevakta, gruet meg til graviditetstest. Inn til legen, negativ. Takk og lov! Ikke gravid, hverken i eller utenfor livmoren. Når man har vært gjennom to svangerskap utenfor livmoren så har man vel fått sin dose?

Etter disse to som var innenfor året etter vi fikk Emma så prøvde vi å bli gravide uten hell, gang på gang. Jeg fikk beskjed om at sjansene mine for å bli befruktet på egenhånd var minimale med kun en eggstokk og en eggleder. Så da var det bare å begynne på hormoner, prøverørsforsøk nr èn gikk til dundas. Jeg gråt i en uke i strekk etterpå. Runde nr to, ikke den gangen heller, runde nr tre intet bedre. Det tæret på og jeg ble helt slått ut etter 10 mnd med IVF forsøk og homoner. Hadde til slutt bare negative tanker om at barn nr to aldri kom til å komme. Så jeg ga opp, tok sommerferie. Fire uker i Marbella med vin hver eneste dag. Når august kom så var det meningen at jeg skulle i gang med en ny runde, men jeg orket ikke. Så vi utsatte prossessen én måned.

September kom, men ikke “tante rød”. Nå var jeg jo klar for å begynne med nesespray igjen. Runde nr fire. Kan ikke den helsikes mensen komme snart, sa jeg til søsteren min. Hun svarte med, ta en graviditetstest. Ja, det er jo mye vits! Haha du liksom. Jeg lo bare, men gikk på apoteket og kjøpte en test. Og der, på toalettet på jobben holdt jeg på å gå i bakken. Jeg løp inn til Fredrik, begynte å gråte og fikk nesten ikke puste før vi var på ultralyd og så at det var et lite frø inne i livmoren. For en opplevelse! Barnet vi hadde ventet på i nesten fem år var på vei. Det er derfor vi kaller lille Malla Marikken for mirakelet vårt. I morgen er hun 11 mnd. Hun prater, smiler, ler, krabber, leker, tuller og gjør oss så sinnsykt lykkelige.

Når man gir opp skjer mirakler. Mitt heter Malla Marikken von Krogh.

Nå er jeg glad for at jeg er på beina igjen, har vært litt bekymret denne uka. I morgen skal jeg prøve å trene litt rolig for å komme meg i gang igjen. Skal bli godt å gjøre noe annet enn å bare sove. 🙂

Ha en fin kveld alle dere!

Klem fra en lykkelig mor til to

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *