Hei dere.

I dag har Malla Marikken vært noen timer uten mamsen i barnehagen, og det hadde gått helt fint. Det er jo vel og bra det, men mammahjerte har litt problemer med å “slippe taket”. Hvorfor er det slik? Man vet jo barna har det helt fint… Men likevel er det vanskelig. Er det tanken om at hun ikke er babyen min lenger som gjør det så følsomt? At hun sansynligvis er den siste babyen min. Her om dagen da jeg innså at jenta mi snart var barnehagejente kom et par tårer. Er jo litt i overkant følsom når det kommer til barna mine. 🙂

Vi har vært inne på tanken om en tredjemann, men etter mange runder med meg selv så er jeg usikker på om det er noe for oss. Vi hadde selvfølgelig klart å følge opp tre barn, men ville vi hatt noen tid for oss selv? Eller ville livet bli snudd opp ned på hue med tre barn kontra med to? Både Fredde og jeg har behov for litt voksentid i ny og ne, er det da forsvarlig å sette enda en søtnos til verden? Har forholdet vårt godt av det? Vil det gå utover Emma? Det er en viktig beslutning som berører familien, er jammen usikker på om det er en god idé for vår familie. 

Hva er deres erfaring med tre barn kontra to? Del gjerne.

Barn er en sann berikelse, men vi må være realstiske. Tåler vi tre?

Et blogginlegg med ærlige tanker…

Nå skal jeg kose med snuppa i og skjære opp litt fler moreller til henne. Ny favoritt! 🙂

Ha en fin torsdag!

Klem Anine