Heisann godtfolk! Nok en dag i stolen eller på sofaen… Nå er jeg skikkelig lei! Denne foten går meg på nervene. I går forsøkte jeg meg en tur på butikken med Fredrik og Emma, det lot seg ikke helt gjøre så det endte med at jeg satt utenfor og ventet på de. Jeg klarer nesten ikke gå på krykkene, 10 meter er mer en nok. Har jeg for lave krykker mon tro? Jeg har jo bare “arvet” de av en venninne som nettopp er ferdig med de. Jeg burde vel ta en tur til legen…

Kan jo være såpass ærlig å si at jeg ikke akkurat er den beste utgaven av meg selv om dagen. Jeg er litt langt nede, veldig sensitiv. Det ligger nok i at jeg ikke får bidratt med det dagligdagse, jobbet eller vært kreativ. Energien og lysten inni meg får ikke gjort noen ting, dagene blir veldig laaange. Så når familien kommer hjem fra sitt så vil jeg så gjerne ha litt oppmerksomhet, men det er da ikke naturlig for de å gi meg en masse oppmerksomhet. Skjønner jo det, de har sine vaner som alle andre. Her i huset er det oftes slik at det er jeg, kosebamsen, som tar initiativ til kos, de andre er ikke like kosebamser som meg. Så når sjefskosebamsen ikke klarer helt å gå bort å kose så blir det ingen kos. Og det er skikkelig sårt om dagen. Ja, en filleting synes dere kanskje, men jeg føler meg ensom.

Nå skal det jo sies at jeg er litt ekstra sensitiv om dagen, men jeg tenker det er lov å være litt lei seg for bagateller i blant. Vi er da alle mennesker…

Prøver å se det i sin helhet, ikke bare fra min posisjon. Jeg er nødt til å prøve og se det fra Fredriks posisjon, jeg kan ikke forvente at han skal endre seg hva gjelder oppmerksomhet og kos bare fordi jeg ønsker det. Han har nok med alt annet om dagen og han prøver så godt han kan. At jeg er så lei meg er mitt problem, jeg kan ikke legge det over på andre. Jeg får bare bite tenna sammen og tenke på at foten sikkert er bedre om en uke eller to. Da skal jeg ta igjen det tapte så det holder! Og så skal jeg overøse familien med kos. 🙂 Så får tårene og ensomheten regjere en stund til, men det er heldigvis bare midlertidig.

Det er ikke Fredriks ansvar å gjøre meg lykkelig, det er mitt eget. De dumme tankene om at “han gjøkke det, han gjøkke det, han gjøkke ditten eller datten” er parkert neders i parkeringskjelleren. Dette kaoset i kroppen er mitt eget.

Har du kaos i kroppen? Er det ikke en reklame som er sånn? Hadde det funket mon tro? 🙂

Nei dere, livet altså… Det er en merkelig greie til tider.

Jeg får be Maudee helle i en kopp kaffe til meg. Det er værtfall en liten kopp med lykke. 🙂

Ha en fin dag alle sammen! Jeg skal gjøre det beste ut av min.

Klem Anine