Heisann hoppsann. Vet dere hva jeg savner? Kyssing! Altså, ikke et nuss, men kyssing.

Nå har Fredde og Anine vært kjærester i snart 10 år, det er klart det ikke er like mye nussipussi som det var i begynnelsen. Det er vel normalt? Men fyttikatta så kjedelig! Jeg kjenner jeg ferdig med unnskyldninger fra oss begge, nå er det skjerpings! Nå skal jeg bli så kysseste så Fredde lurer på hva the hell is wrong with me. (han har ikke tid til å lese bloggen om dagen, passer meg ypperlig i grunn) Joda, han gir meg en nuss i ny og ne… Men det er alltid rom for forbedring. Jeg er jo ikke noe bedre selv.

Nærhet og kyss styrker parforholdet, det er det ingen tvil om. Og i vårt halvkaotiske og hektiske liv er det viktig å tenne gnisten til live igjen. Som de fleste forhold opplever til tider så har gnisten vært så der den siste tiden… Det er jo mange grunner til det, men det blir for dumt å bare sitte å vente på at den ene skal ta initiativ. Fredde har nok med sitt nå, så det får bli min oppgave.

Fler som kjenner seg igjen? Jeg kan være såpass ærlig at jeg har vært en slik som venter på at han skal ta initiativ, og det jo i grunn helt bak mål. Man må ta ansvar selv! Jeg forguder jo mannen, må gjøre mitt for å holde på han.

Prosjekt tenne gnisten igjen er i gang. 🙂 Gleder meg! Oppfordrer dere til å bli med! Noen som er med?

Blogges siden dere!

Klem Anine